Ein av 8.-klassingane våre, Elice Grigoryan (13), har skrive eit dikt om livsens mange fasettar. Me menneske har visst mykje til felles med blomane.
«Blomsterbukett»
Livet er som en løvetann,
Jo eldre den blir, jo mer vokser den.
Og når det er meningen, dør den.
På samme måte vokser du hele tiden
og dør når tiden er inne.
Livet er som en revebjelle,
Den ser nydelig og harmløs ut,
men sannheten er at den har gift i seg.
På samme måte kan du se glad og lykkelig ut,
men på innsiden er du fylt av smerte og sorg.
Livet er som en tulipan,
Når dagene er mørke og triste,
gjemmer bladene innsiden.
Og når dagene er lyse og fine,
åpner bladene seg og viser alt det fine i seg selv.
På samme måte kan du glemme og skjule
det flotte med deg selv på dårlige dager.
Og vise det på gode dager, i tillegg til å finne mer.
Livet er som en rose,
Om den ikke får nok vann og næring,
dør den.
På samme måte trenger du mat, drikke,
energi, søvn og mer for å leve.
Livet er som en blomsterbukett.
